En ting er sikkert, alle har en psykisk helse. Hvor god den er avgjøres av millioner av forskjellige faktorer. Jeg skulle virkelig ønsket at psykisk helse ble tatt på mye større alvor en den dessverre er. Når desperate mennesker gjør desperate handlinger og ikke får hjelp, er det kun tragisk. Det jeg ikke kan forstå er hvordan det er mulig at pårørende, naboer, ukjente, terapeuter og andre kan rope et “stort varsku”, men ikke noe blir gjort før man skader seg selv eller andre. Terkelsen for å kunne få hjelp når man sliter på et eller annet nivå burde være enormt mye lavere en det er i dag. Om man får hjelp, er det gjerne bare svingdørshjelp(man kommer inn og blir puttet full i medisin, og på hode ut igjen), og evig mange måneder og gjerne år, før man får skikkelig behandling.
Men heldigvis er ikke psykisk helse bare grusomt, som regel er den litt opp og ned i forhold til hva man er oppe i. Noen har et stort støtteapparat rundt seg, som familie og venner, mens andre har få.
Kan du, så strekk ut en hånd, gi et ekte smil, vær raus (men ikke utslett deg selv). Spesielt vi damer er flink å sette oss selv bakerst, det er ikke positivt i lengden! Som en sier når vi er på flytur, “hjelp først deg selv, så andre”.
Personlig er jeg veldig heldig som har venner og familie, og herlige dyr(selv om de ikke er mine), mase planter og naturen rett utenfor døren. Normalt vil jeg si at jeg har en “normal” psykisk helse, men noen ganger blir det for mye med alt. Et eksempel er for et par år siden, da jeg på få måneder først fikk vite at jeg sannsynlig hadde brystkreft, og måtte operer bort halve brystet. Da de var sikker på at jeg likevel ikke hadde brystkreft, fikk jeg vite at jeg med 99% sikkerhet hadde livmorkreft. Etter igjen flere måneder med venting og engstelse for det, fikk beskjed om at jeg heller ikke hadde det. TAKK OG LOV. Da hadde det gått 7 måneder av mitt liv i redsel. Og opp i alt dette ble min elskede pusekatt ble veldig syk, og etter måneder med pleie måtte den dessverre forlate meg. Da kan jeg love dere at min psykiske helse ikke var på topp. Men man må ta en dag av gangen, så blir det bedre etter hvert.
Ingen vet hva andre sliter med fullt ut, ingen kan helt sette seg inn i andre sitt liv. Det vi kan gjøre er å forsøke å se andre, og si det positive og oppløftende i et menneske. Vi har alle enorme ressurser i oss selv, men vi har glemt at vi har de. Hjelp å løfte minst en person per dag, med et smil, en hjelpende hånd, et godt ord eller hva som helst som er godt. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.
