Januar og mer snø en vi noen sjelden opplever i Bergen, så takk og pris så slipper jeg det nå som jeg er her der den varme solen er. Det gjør godt for rehabiliteringen av ryggen, nå kan jeg jo faktisk klare å gå på tur. Sole snudde for snart en måned siden, og det blir veldig sakte lysere, så når jeg kommer hjem vil jeg nok merke stor forskjell. Ovens sitt dikt om solen som er snudd skulle jeg ha lagt ut sist fredag, og så søndag, men hode har ikke virket, men her kommer det 😉

Januar har kommet og solen har endelig snuddm
og mot lysere tider vi nå klokken har skrudd.
Men, vi er fortsatt langt fra tiden, med sol og varme.
I mellomtiden går vi og lengter, i isende kulde og harme.

Godt skal det bli, når vi nå mot varmere tider går,
så slipper bonden å sprenge, når han kornet i åkeren sår.
Men, er det fortsatt for kaldt både inne og ute,
så må en sprenge, for å hjelpe våren å komme i rute.

Selv om solen nå har snudd, så er det riktig ille.
For, det føles faktisk som om at tiden står stille.
Nå må vel snart hvitveisen begynne å spire og gro,
men, først må den gjennom telen, seg klare å sno.

Etter hvert som solen stiger og varmer oss opp,
så vekkes vi opp og strekker vår frosne kropp.
Tiden med kulde og frost er nå endelig over
og naturen ligger ikke lenger i ro og sover.

Men, med sollyset kommer også skyggene frem.
Skygger fra hybelkaniner, skjult i ditt hjem.
Trygt og godt gjemt under sofa, seng og stoler,
men, hybelkaniner og hjem er to motstridene poler.

En annen ting våren og solen også drar frem,
er skitne vinduer, du unngår ikke dem.
For når lyset fra solen knapt nok kommer inn,
må du finne frem, bøtte, såpe, vann og pusseskinn.

Nei, våren og solen kommer ikke alene,
men drar med seg plikter, de er ikke sene.
For selv om temperaturen ikke lenger til minus faller,
så har vi også plikter om våren, som på oss kaller.

Selv om våren og sommeren ble fin og uten en sky,
så kommer alltid høsten ubønnhørlig tilbake på ny.
Da ser vi atter frem til at solen på ny skal vende,
så får vi kanskje en varm og fin sommer igjen, kan hende?

Dikt av Ove Dyrstad

Bildene er mina i dag😎

Da vi vokste opp var det ikke mye ferdigmat/ultraprosessert   å få kjøpt kjøpt. Men siden min far var kjøpmann så fikk vi allerede da i den spede begynnelsen mulighet å smake på nye matretter og ultraprosessert matretter. Som den pizzaen vår far kom med, og vi skulle smake på! Jeg har nå alltid vært veldig nysgjerrig på\ nye ting, men denne husker jeg at at skepsisen var stor. Noen umiddelbar suksess ble det heller ikke, det tok minst 10 år, om ikke mer før det var vanlig i frysesdisken. Nå er det dessverre vanskligere å få tak i ferske råvarer en slik mat. Med min “matkunnskap”  og interesse for alt som lever og ernæring, så har jeg fortsatt å bruke minst mulig ultraprosessert  mat. Da mine barn var små og etter hvert ble ungdom så var det ikke mye blide på meg for dette, det villa ha skikkelig mat slik alle andre hadde. Og da min sønn skulle vær hjemme aleine en ukes tid, så kjøpte jeg inn hva han mente var skikkelig mat. Da jeg kom hjem sa han, “mamma kan vi ikke ha noe skikkelig mat til middag?”, da måtte jeg spørre hva det var. Jo hjemmelaget fiskegrateng, fisk, kjøttkaker osv. Jeg trodde ikke mine egne ører, men det viste seg at hjemmelaget mat vant over den ferdig kjøpte.

Og da jeg startet bloggen, så var hele poenget med den, å kunne vise hvor lett man kan lage hjemmelaget mat selv, uten det store kokkekunnskapene og uten at det blir dyrt. Kun enkelt, sunt og godt! Kom gjerne med innspill og ideer, ris og ros!

Da jeg var barn, visste vi ikke hva pizza var.
og den første pizza vi smakte, fikk vi av vår far.
Den var liten og rund og ganske så lilla.
Kan ikke si, det gav meg den store, pizza dilla.

Smaken var rar og uvant for våre ganer.
Men, det er rart hvor fort vi endrer våre vaner.
Etter hvert vi vår egen pizza, begynte å lage,
noe som passet bedre, for min egen mage.

Hjemmelaget pizza, smakte i alle fall topp,
med kjøttdeig, tomatsaus, løk, ost og litt sopp.
Hva mer kunne en på pizza ́n sin ønske.
Det var bare å sette seg ned å begynne å pønske.

Som svar på dette, kom pizza Grandiosa i butikken.
Men, å kalle det en pizza, var vel å tøye strikken.
Den var også svært sparsommelig med fyllet,
men ble etter hvert et produkt, som ungdommen hyllet.

Dette produktet har blitt større enn noen aner,
med så lite kjøtt at den også kan spises av en vegetarianer.
Det er kanskje derfor den har blitt så populær,
nettopp fordi at den kan spises, av alle og enhver.

Når den kommer på tilbud, så handles det stort,
for her må en for all del ikke komme til kort.
Grandiosa blir i dag også servert som julemat
Pinnekjøtt og ribbe, er snart ikke lenger å finne på et jule fat?

Etter hvert har nye typer pizza i butikken, blitt oss servert.
Og du kan i dag også få varm pizza, på døren levert.
Pizza på godt og vondt, har i dag sin plass i samfunnet krevd
Dette er mat, som ser ut som om den ikke har levd.

Ja, mye har forandret seg, siden mitt første pizza møte.
Men, en ting er sikkert, de er ikke lenger små lilla og søte.
Pizza har nå en gang for alle, kommet for å bli
så vi får ta den varmt imot og avslutte med « Si, Si»

Dikt Ove Dyrstad.

Bilde Randi Støle av min absolutte favoritt pizza Røykt ørret/laks 

Del gjerne innlegget med venner og familie😊Link til å følge denne bloggen på Blogvin finner du HER,   Link til å følge meg på facebook finner du HER Link til å følge meg på Instagram  er randistole HER.

Oven har hatt en velfortjent pause fra diktskrivingen, men nå er han i gang igjen. Og denne gangen med en velkjent problemstilling, nemlig vekten før og etter jul. Men fatt mot, husk at det som er viktigst er hva du veier mellom nyttår og jul, en det man er mellom jul og nytt år!

Riktig godt nytt år fra Oven og meg!!!

Året 2023, har nå kommet til ende.
Og hvem vet hva som i 2024, vil hende?
Jo, først må julepapir og tre, pakkes ned
og plasseres på loft eller i kjelleren et sted.


Julepynt og nisser, må også legges vekk
og brukt julepapir og bånd, må stappes i en sekk,
og sendes i retur til gjenvinning stasjonen,
så holder vi oss til den gamle gode tradisjonen.


Hva så med kakene jeg ikke fikk røre før jul?
De som nå ligger stablet i skap og i skjul.
Ja, nå skal de spises, om en vil eller ei.
Nei, kom ikke her å si, at du av kaker er lei.


Gap opp, putt inn, tygg godt og svelg,
for nå blir det kaker, fra mandag til helg.
Ja, lageret skal tømmes, før januar er omme
og jeg får ikke gi meg, før boksene er tomme.


Badevekten må kastes, for den viser feil
og på badet og gangen, må jeg kjøpe nye speil.
Kan det være at garantien på disse har tatt slutt?
For vekten viser for mye og magen er full av krutt.


Selv buksen som passet før jul, er for liten.
Jeg skulle visst ikke tatt den siste kakebiten.
Men nå er det over, ja nå er det slutt,
noe jeg feirer med en kjempesalutt.


Nå er det godt at jeg nyttårs-fortsette har,
om å begynne å trene, så får jeg nok svar,
på hvor lenge jeg holder, før jeg atter i sofaen sitter
og med et skråblikk på speil og badevekt, titter.


Så kommer nyttårs salg, med tilbud så mange,
på julekaker, ja, det er bare å ta spranget.
Men, vekten til badet, kom aldri på salg.
Og angående speilet, hadde jeg intet valg.


Det er mye som skal gjøres i 2024
og det nytter ikke på kravene å fire.
Selv historien om speilet og vekten er sår,
så ønsker jeg alle, et riktig GODT NYTTÅR.

Dikt og bilde av Ove Dyrstad

Del gjerne innlegget med venner og familie😊Link til å følge denne bloggen på Blogvin finner du HER,   Link til å følge meg på facebook finner du HER Link til å følge meg på Instagram  er randistole HER.

Når kroppen ikke er i form, da sliter hode også, så jeg glemte helt å legge ut Oven sitt fredagsdikt. Men her kommer det seint, men godt! Riktig god helg til dere alle.

Årene går fortere til eldre en blir.
Og en kjenner hvordan årene på kroppen svir.
Til fortere årene går, til fortere kommer julen tilbake.
Da må en jo atter julekaker, begynne å bake.

Så kjære alle lesere på Mors middags blogg.no,
som har fulgt denne hele året og vært henne tro.
Ja, mange gode oppskrifter har verten dere servert,
samt dikt fra broren, som på fredager, har blitt levert.

Ja, nå banker snart julen atter på vinduer og dører,
hvor hjem og butikker, gamle tradisjoner, sammen fører.
Vi håper også at julen blir hvit, både dag og natt,
men glem ikke at sneen og isen, fortsatt er glatt.

Året 2023, har snart til slutten seg strevet,
og mange dikt på bloggen, har også blitt skrevet.
Forskjellige tema har diktene tatt opp,
men, nå i desember, så sier jeg stopp.

En stor takk til alle som denne bloggen følger og leser,
alle oppskrifter som i ovnen steker og i pannen freser.
Oppskrifter og dikt rørt sammen i skjønn harmoni
og fylt både mage og hodet, samt fått tankene på gli.

Skal du ake, gå på ski eller skøyter, mon tro?
Så gå ikke på glatten, uten brodder på dine sko.
Ja, hold deg på bena, til det atter blir vår.
SÅ KANSKJE VI SEES IGJEN, TIL NESTE ÅR.

Jeg ønskes alle en Riktig God Jul og et Godt Nytt År.

Beste hilsen
Ove (n).

Hva skjedde i det herrens år 1849?
Jo, menneskeheten kunne fort fått kjeften på gli,
da Antonio Meucci den første telefonen fant opp,
men for lite penger til patent, gav drømmen en stopp.

I 1876 inntok Alexander G. Bell, hele tronen,
da han også fant opp, den første telefonen.
Den var stort sett make til Meucci sin modell.
Men, det var Bell, som fikk gleden og æren, allikevel.

Siden da har bruken av telefonen eksplodert,
hvor vi nå, hele døgnet, står klar og disponert.
Mobilen har blitt symbolet på livet, for oss alle,
ja, som en gud, hvor vi på våre knær, skal falle.

Hvor vi enn går, så må vi ha den med,
for uten, får vi aldri ordentlig skjele fred.
Ja, selv når vi på selveste potten oss setter,
blir den med, så vi ikke en del av livet vårt sletter.

Internett, instagram, snap, you tube og twitter,
hvor vi her bare følger med, lytter og titter.
Ja, legger vi mobilen vekk i mer enn tre sekunder,
så ansees dette å være, som et av verdens under.

Mange holder mobilen i hånden, hele tiden
og har ikke tid til å se hverken opp eller til siden.
De trasker rundt, som om de går i en transe
og bruker autopilot, når de skal gå eller stanse.

Når de så går rundt med mobilen på øret,
så hører vi dem, lenge før vi har tatt av røret.
Og når vi så svarer med et forsiktig hallo,
så deler en samtalen med alle og ikke bare oss to.

Du skal ikke ha andre guder enn…
som du holder i hånden, som din beste venn.
Det er her du din tro og dine synder skal forsvare,
når du til slutt har ett langt mobil liv å forklare.

Mye har skjedd siden 1876.
Ja, nå bærer vi telefonen, av rein refleks.
Den slippes ikke ut av synet, for hva det skal være,
for noe må vi da i hånden kunne bære?

Tekst og bilde av Ove Dyrstad

Del gjerne med venner og kjente.  

😊Link til å følge denne bloggen på Blogvin finner du HER,   Link til å følge meg på facebook finner du HER Link til å følge meg på Instagram  er randistole

Dikt av Ove Dyrstad

Del gjerne innlegget med venner og familie😊Link til å følge denne bloggen på Blogvin finner du HER,   Link til å følge meg på facebook finner du HER Link til å følge meg på Instagram  er randistole HER

Dette dikte har blitt liggende her hos meg, det er ingen spesiell grunn. I dag er d et liv er slutt og hun har det den triste dagen, der min mor skal gravlegges, hun har funnet fred❤️. Men mange skal leve lenge, noen får dessverre veldig korte liv på grunn av grusomme kriger mellom maktpersoner. Et nydelig og dypsindig dikt av Oven.

Hvilket liv ønsker vi at fremtiden skal ha,
når jordens arvtakere, ikke har det så bra.
De som vokser opp, med traumer i minne.
Vil de bli glade, eller fulle av hat og sinne?

Hva vil det i fremtiden, av dem bli,
når lederne, ikke annet i arv, har å gi,
enn et liv med traumer, lidelser og smerter,
noe de med kroppsspråket, så tydelig bekrefter.

Feige som de er, så gjemmer de seg bort,
bak sikkerhetsvakter, i omfang så stort.
Men, når bombene deres faller til jorden, som sne,
bryr de seg lite om at ofrene bare ble ett, to eller tre.

På slagmarken kjempes en meningsløs strid.
Men, ordren forlanger, at de skal gjøre seg flid.
Selv, gir de på toppen, egentlig katten,
om de som faller, bare ble seksten, sytten eller atten.

Så hvorfor bry seg, de kjenner dem jo ikke.
De trenger ikke en gang å senke blikket,
når de liksom inn i øynene, til de etterlatte ser,
og bryr seg lite, om at de for livet og fremtiden ber.

Så hvilket voksenliv kan vi forvente, at de skal servere?
De som skal vokse opp og etter oss levere.
Etter et liv med krig, de som barn fikk matet inn,
og for evig har brent seg inn i et «voksent» barnesinn.

Hvilket liv ønsker vi at menneskeheten i fremtidens skal ha,
når jordens arvtakere, ikke har hatt det så bra.
De som vokste opp med krig, som barndomsminne.
Vil de noen gang bli glade, eller for alltid fulle av hat og sinne?

Dikt og bilde av Ove Dyrstad

Del gjerne innlegget med familie og venner 

😊Link til å følge denne bloggen på Blogvin finner du HER,  Link til å følge meg på facebook finner HER. Link til å følge meg på Instagram  er randistole HER

God helg 🥳💕

Noe er i gjære og med stormskritt den kommer.
Panikken brer seg, selv om det bare er sommer.
For nå begynner julen, selv om nissen er sommerbrun,
med innkjøp av pinnekjøtt, ribbe, medisterkaker og kalkun.

For at alt skal være klappet og klart til juleuken,
må en glemme både banken, konto og pengebruken.
For når julebordet om noen måneder, opp skal dekkes,
må de deiligste retter til julen, frem kunne trekkes.

Juledesserten må en for all del ikke glemme.
Frukt, nøtter, dadler og fiken, må vi også ha i hjemmet.
Nøtter og julekaker av flere slag, må også til,
for at julen skal bli, som en ønsker og vil.

Så var det julegavene, til hver og en.
Her bør en begynne tidlig, for ikke å bli for sen.
Men, hva skal en kjøpe, de har da alt de trenger.
De får få noen kroner hver, som en under treet slenger.

Men, med juletreet er det overhodet ingen hast.
Det står pyntet og klart på loftet, laget av plast.
Litt miljøvennlig må en jo i julen kunne være,
slik at en helt nye trær, slipper ned å skjære.

Men, hva skjer når datoen på julematen går ut,
mange måneder før jul, må den da legges på lut?
Da blir det lutekjøtt, luteribbe, lutekaker og lutekun i grunn,
hvor alt blir gele og smaker som lutefisk, fra topp til bunn.

En nødløsning for dette kan selvfølgelig være,
at en gambler på at en av erfaring kan lære,
å vente med handelen til det nærmer seg jul,
selv om handelsstanden mener en da ikke er kul.

Men, trenger vi julen halve året, mon tro?
Da er det vel bedre å ta det med knusende ro.
For med likevekt mellom høst,vinter, vår og sommer,
så har vi noe å gle oss til, når julen endelig kommer.

Dikt og tegning av Ove Dyrstad

Del gjerne innlegget med familie og venner 

😊Link til å følge denne bloggen på Blogvin finner du HER,  Link til å følge meg på facebook finner HER. Link til å følge meg på Instagram  er randistole HER    

Julesesongen blir lengre og lengre, og vi kan spise kakemenn i juli. Alt for mye spør du meg, men her er vi forskjellig! Oven har tatt en titt på emne, så her kan du kose deg med helgens dikt. Riktig god helg og god jul 😁

 

Ja, nå har vi kommet til den sykeste tiden på året,
hvor bank og kredittkort, trenger å bli båret rundt på båre.
Med kunstig åndedrett og en åre rett i fra banken
og ut til kjøpesentrene, hvor de så tømmer tanken.

Handelsstanden vil naturlig nok tjene mere penger
og gnir seg i hendene, når vi i stroppen deres henger.
Som en storfisk på kroken, de haler oss inn,
slik at vi åpner både lommebok, bankkort og sinn.

Ja, nå blir det viktig at en over varene seg velter
og bruker kortet så fort, at det nesten smelter.
Så hold kortet varmt, når du gavene på krita kjøper,
slik at du beløpene ut ifra din konto, ikke røper.

Juletilbudene er også med gaffel skrevet,
så er det over enhver tvil også hevet,
at pengene i lommen til handelsstanden går,
som bryr seg lite, når forbrukeren regningen får.

Så, etter den søte kløe, kommer den sure svie,
når banken og konto, ikke lenger kan tie.
Nå, må en til rette stå, for beløpene som er brukt
og beløpet, kjøpesentrene fra konto, har slukt.

Men, mye vil som kjent også mye mere ha,
så flere jule måneder i året, de ønsker å ta,
til en jul, som en gang i fremtiden kommer,
selv om solen skinner og kalenderen, viser sommer.

Julen starter jo tidligere for hvert år som går
og begynner vel snart, så fort det lakker og lir mot vår.
Julebrus og julemarsipan fra året som gikk,
får du til sommeren, nå kjøpt på din nærbutikk.

Ja, når starter egentlig den sykeste tiden på året,
hvor bankkortet trenger å bli båret rundt på båre?
Snart har vi vel julepynt og julesalg, året rundt.
noe som for bankkort og konto, langt ifra er sunt?

Dikt og bilde av Ove Dyrstad

Del gjerne innlegget med venner og familie😊Link til å følge denne bloggen på Blogvin finner du HER,   Link til å følge meg på facebook finner du HER Link til å følge meg på Instagram  er randistole HER

 

Skoletannleger er noe mange har et ambivalente følelser for. Og jeg vil tørre å påstå at det ikke er en kjeft, som vokste opp samtidig med min bror og meg på Osterøy, som ikke har tannlegeskrekk.  Det var nok nokså vanlig den gangen at det var litt ymse. Oven har tatt pennen fatt å  med stor humor, gitt oss et tilbakeblitt. Kose dere og riktig god helg 😁

 

Skoletannlegen var min barndoms store skrekk.
For når innkallelsen kom, ville jeg helst bare rømme vekk.
Ja, gjemme meg inne i en krok, helt alene,
for jeg var stram som en felestreng, i hver en muskel og sene.

Tannlegen holdt til like ved skolen, hvor jeg gikk.
Men, noen forvarsel om timen, vi aldri fikk.
Det stod bare plutselig en i døren som sa,
at tannlegen ventet på meg og måtte med en gang dra.

Jeg kjente at blodet mitt, frøs til is
men kom meg på beina, på sett og vis.
Livredd for det som ventet der inne,
jeg skjulte krefter, forsøkte å finne.

Hjertet i brystet både hoppet og banket.
Imens jeg sakte og usikker mot tannlegen vanket.
Stegene var korte og seige som tjære,
når jeg nærmet meg stedet, jeg aller minst ønsket å være.

På venteværelset, klarte jeg ikke å sitte stille.
Jeg vandret rundt og tenkte, at dette går riktig så ille.
Når døren til tannlegen sakte gled opp,
så låste alt seg i min lille tynne og spede kropp.

I stolen, ble jeg sittende stiv som en staur
og blodet føltes som om det var fult av maur.
De løp inni kroppen, fra bunn til topp,
når tannlegen beordret meg, til å gape opp.

Å gape, var det siste jeg ønsket å gjøre,
når han jekken inn i kjeften på meg ville føre.
Ja, jekke opp munnen på min spede kropp,
som med alle bremsene på, bare nektet å gi opp.

Her er det hull og her er det hull.
Ja, her skal det bores, så ikke noe tull.
Bedøvelse?? Dere barn er jammen meg frekke.
Det bruker jeg knapt, når jeg tenner skal trekke.

Så derfor var skoletannlegen min barndoms store skrekk.
Når innkallelsen i dag kommer, så rømmer jeg ikke vekk.
Jeg gjemmer meg ikke lenger i en krok, helt alene.
Men, tannlege minner, sitter fortsatt i hver en muskel og sene.

Bilde og dikt av Ove Dyrstad.

Del gjerne innlegget med venner og familie😊Link til å følge denne bloggen på Blogvin finner du HER,   Link til å følge meg på facebook finner du HER Link til å følge meg på Instagram  er randistole HER