VELKOMMEN TIL MORSMIDDAGS VERDEN! Alle mine oppskrifter består av mat som er laget fra bunnen av. Her finner du matoppskrifter som inkluderer de aller fleste, og som også er tilpasset de med ulike matallergier. Du finner også oppskrifter på vegansk og vegetarmat. Jeg er utdannet innen ernæring, så gode ernæringsråd får du også. Jeg er glad i å gå turer i skog og mark, og du kan «slå følge» med meg på disse turene. Siden en av mine store lidenskaper er hage -og blomsterstell så skriver jeg også om det når det passer. Det kommer et og annet reisereisebrev i ny og ne, og diverse tips og kreative ideer om alt mulig rart. Morsomme historier fra mitt liv som ikke er helt A4 får du nok også iblant. Jeg har dysleksi så innleggene blir nok krydret med skrivefeil😁. Takk for at nettopp DU stakk innom. Jeg både ser og hører gjerne fra DEG igjen!
Dette er jo helt ulidelig, jeg kan ikke forstå hvordan jeg kan ha fått tre barn selv. Når det er så knallhard å vente på å få et barnebarn. Den gang når jeg fikk barn, så skulle man ligge etter at vannet var gått og fødselen ikke var skikkelig i gang, men det er vist også gått ut som så mye annet for tiden. De ble sent hjem igjen og skulle ikke komme inn før de var jevne rier. Er ikke det ufattelig at en førstegangsfødende, ikke får komme inn på sykehuset før hun er i siste stadiet av fødselen. De sier så fint at man må føde på sykehus for det er så trygt, dette høres ikke trygt ut at ingen sjekker henne.
Bilde er fra julen
Da jeg fødte på en fødestue på Osterøy, og det var første gang for min del. Så puslet jordmoren rundt og beroliget og sjekket stadig vekk. Det var en trygg fødsel, og i rolige omgivelser. Jeg tenker på alle de stakkarene som bor langt i fra sykehuset, det er en skam at Norge ikke kan ha et fødselstilbud innen rimelig reisevei. Heldigvis har nå ikke Marte å Karianne lang vei til sykehuset. Nå må dere sende masse gode tanker til de
Sove kan man gjøre på gamlehjemmet? Her sitter jeg i Puerto Rico og jeg vet at fødselen er i gang, men jeg er så uendelig langt bort. Det er umulig å sove.
Har sett etter ny flybillett hjem. Har ikke hørt mer, etter de ble sent hjem, forstår ikke at det er riktig.
Og det var ikke NOE koko, tvert i mot. I går ville i allefall gå til Norgesplassen hadde jeg bestemt meg for, men da jeg kom opp syntes jeg det ble litt kort.
Så jeg tutlet videre opp til sukkertoppen, og så videre innover veien. Men så ble jeg så usikker på hvor jeg gikk, så jeg ringte en venninne for å høre hvor jeg skulle gå, men hun svarte ikke. Så da ringte jeg ei annen venninne som var gått mye her nede, men hun påstod at hun bare så på skohelene til han foran. HE HE ja dette skal du få meg til å tro
Her er jeg kommet helt opp der men ser rett ned på Puerto Rico sentrum. Da begynner grusveien, og den går helt opp.
Om trent her sto jeg å lurte på om jeg bare skulle snu så jeg ikke surret meg bort. Og da hørte jeg det kom noen gående, det er her Nordlendingene kom inn i bildet.
Jeg spurte de om hvor jeg kunne gå og hvor de skulle gå, så sa de “De e nå bare gå med oss”. Tenk så utrolig koselig og inkluderende de er. De skulle til “Våres plass, og så til karpedammen.
Jeg var snau å takke ja til tilbudet, og praten gikk lett å uanstrengt. Da vi kom til “Våres plass”, satt vi oss ned å spiste og drakk vann. De tilbydde med hjemmebakt brød men hjemmelaget lammerull på. Det hadde jeg jo selvsagt takket mer en gjerne ja til, om jeg ikke hadde cøliaki. Og hjemmelagete kanelsnurrer hadde de også.
Her var det utrolig bratt på begge sider, vi så rett ned på en campingplass.
Karpedammen var omgitt av et høyt gjerde så det var ikke lett å ta bilde av alle fiskene, men de hadde det tydeligvis veldig godt, for de var store, og mange.
Alt som dere ser utenfor muren er en stim av karper. For en utrolig opplevelse.
Vi begynte å sette nesen hjemover igjen, og da begynte vi å snakke om både det ene og det andre. Og hun ene hadde enorm kunnskap om veldig mye om planter, sanking, dyrking osv. Da ble jeg helt solgt, og vi snakket og snakket og begge hadde vi ulike ting vi kunne fortelle om erfaringer vi har gjort oss.
Jeg spurte hvorfor kaktusene var inngjerdet for det syntes jeg var forunderlig. Da fortalte hun at de lagde marmelade av blomsten, og at de var noe røde lus på som de brukte til farging, for den var så konsentrert.
Jeg ville trodd dette var kjempe alovera, men med det vistehun at det ikke var.
Vi snakket og diskuterte og utvekslet erfaring fra alt vi har gjort og forsøk med sanking, prekavering, og ellers utnytte de resursene vi har rundt oss. Dette er det mest kjekke og inspirerende jeg har vært med på lenge. Så tusen takk for rausheten, gjestfrihet og den veldig gode samtalen.
Måneskinn er vakkert, og det lyser opp en mørk kveld. Det var Torborg Nedreaas som skreiv boken “Av måneskinn gror det ingenting, jeg ble helt fascinert av den tittelen. Den handler om en ung kvinnes fortvilte kamp for egenverd og selvrespekt.
Her i Puerto Rico derimot, tror jeg det gror mye under måneskinnet 🌙
I dag har jeg hatt en fantastisk koselig dag på fjellet, men det skal jeg fortelle deg i morgen 😍. Det var meningen å kjøpe kylling, men det hadde de ikke så da ble det kjøttdeig i stede for. Kjøttdeigen lager de selv nede på butikken, den var helt magisk god.
Baconet findelte jeg, hadde den i med kjøttdeigen. Hadde alle krydderne og saltet og blandet for hånd. Så formet jeg den og steikte i smør på begge sider til den var gjennomsteikt.
Siden jeg ikke har steikeovn, måtte jeg steike de på pannen. Potetene er små så det gikk fint, jeg delte de i båter og hadde de sammen med karbonaden.
Jeg steikte også litt squash og brekkbønner.
Salat var baby leaves salat, sharonfrukt og tomater.
På toppen av karbonaden hadde jeg litt mozzarella.
Jeg var nede for å handle, men ble litt distrahert av alt det snåle og artige tingene jeg så. Jeg klikket i vei med mobilen, og viste ikke helt om jeg hadde lov å ta bilder der inne, men som min datter så klokt sa da hun var ung “Det er lettere å få tilgivelse en å få tillatelse”, så da knipset jeg i vei. Og da fikk jeg øyet på det mest fascinerende arkitektarbeid, wow!
I overetasjen der Sparbutikken ligger, var det jeg ble trekket mot, det var så helt annerledes en ellers i Puerto Rico.
Jeg trodde det var en interiørbutikk, eller et kunstgalleri, men jeg tror det var en tatoveringsbutikk.
Hva tanken er med disse tingene er jeg veldig usikker på, men utrolig stilig.
Så var det i grunne en helt vanlig kafe ved siden av, bare det at det var en utrolig stilig plantevegg der. Jeg ble stående der LENGE, for å studere den.
Har du sett noe så utrolig kult, det er en slags fontene/vannfall også. Her kunne jeg stått enda lenger, for dette var enda mere kult.
Disse lilla blomstene har jeg hjemme, jeg fikk en avlegger av Pia, min venninne i Trøndelag.
Tenk å komme på noe slikt, de ser ut som de vokser ut i fra veggen, noe de også gjør. Men det er nok mer bak der en de vi ser med det blotte øyet.
Så er det som en slags fontene som renner nedover. Jeg var helt fasinert, og månebedutten som vi sier i Bergen.
Noe så vakkert!
Vannet renner ned på gatenivå.
Her har de gjort det samme på en hel vegg, dette er design jeg elsker!
Vannet og blomster og busker forsetter ned mellom trappen og rulletrappen. Wow slikt vil jeg se mere av, hva tenker du?
Nå syntes Hildegunn at det var på tide å få litt oppmerksomhet her! Hun og familien har veldig lyst å dra til varmere strøk men kan ikke det nå. Så hun sendte meg rett og slett en stemningsrapport fra Bergen.
Her kommer en hilsen fra Bergen en nydelig vinterdag. Det var magisk å se de nydelige fargene på himmelen i morges da solen sto opp. Det var veldig flott å være ute å få med seg dette vakre synet.
Fint å komme hjem igjen også. På ytterdøren ønsker dørkransen oss velkommen inn. Det var godt og varmt å komme inn.
Oppe i stuen koser katten vår, Zelda, seg i vinduskarmen. Hun nyter gin utsikt denne ekstra flotte dagen. Hun er en innekatt og liker derfor å følge med fra vinduskarmen på det som rører seg ute. Hun liker å jakte både innsekter og fugler fra vinduet. Veldig fint for de ute at det da er et vindu i mellom. Ønsker deg en flott dag der du er, og legg merke til de magiske øyeblikkene som dukker opp, gjerne når vi minst venter det
Jeg gikk opp Nydalen og der veien slutter og stien begynner, er det en kunstner som bor i et steinhus. Hun har malt på disse steinene, herlig, ikke sant.
Det er nokså lite vegetasjon, det har vist knapt regnet på mange år.
Man kommer fort ned til sjøen, og der i fra føller man stranden helt inn til Arguineguin.
Det ble en liten forfriskning før jeg tok bussen hjem.
