Denne gangen blir det ikke mat for magen, men forhåpentligvis noe å tygge på. Jeg har blogget siden 2011, da var det min datter som plutselig hadde laget en blogg til meg, og jeg som ikke kan skrive uææææææææ. Skrekkslagen, men tøff i tryne satte jeg meg likevel ned å begynte å skrive. Jeg som virkelig HATER å skrive, lese også forresten. Men jeg elsker å lage mat, og jeg har et stort ønske om å gjøre en forskjell, og gjerne kunne vise hvor lett man egentlig kan lage mat uten de store greiene.
I mange år løpte jeg ned til min kjære tidligere nabo Aksel (han er en pensjonert lærer som vant tittelen som årets lærer) for at han skulle hjelpe meg å rette før jeg la det ut på bloggen. Jeg var der faktisk så mye, at en veldig nysgjerrig nabo (tittende bak gardinen, og fikk med seg alt, utenom sannheten da), mente at vi hadde nok et forhold he he. Jo det har vi og, vi er fantastisk gode venner, og ikke for å glemme hans nydelige kjære Bjørg som er hans samboer. Hun var like blid og tålmodig uansett når jeg kom rennende for at Aksel skulle hjelpe meg å rette blogg innlegget. Å når han ikke var hjemme, var det min datter som ble nedringt, kunne heller ikke hun så måtte jeg fortsette min leiting etter noen som kunne rette for meg….
Som dere sikkert forstår, kunne ikke dette fortsette, det ble alt for slitsomt og alt for vanskelig og plagsomt. Jeg måtte bare gi F… som Per Fuglelid sa det så treffende godt, “og det er godt nok”. Så jeg har rett og slett kastet meg ut i det med hele meg. Og jeg må virkelig bare si at for det meste har jeg ikke fått mye pes, men noen er det alltid. Og selv om man ikke vil la seg påvirke av det kan det egentlig være sårende likevel. Jeg kan jo ikke noe for det, ingen ler av en uten arm, eller er blind, så hvorfor skal mitt handicap kunne harseleres med?
“Herlighet kan du ikke bare bruke stavekontroll da?! er en vanlig kommentar! Jo jeg bruker den, men jeg ser dessverre ikke hvor alle bokstavene står i ordet, så jeg leser det jeg tror det er. Googel er min beste venn, men dessverre har den også dysleksi, så da så er jeg vel like langt he he. Jeg har en god porsjon selvironi, og tåler en spøk, og ler også av mine feil. Men jeg er nok dessverre ikke laget av stein, og det er nok heller ikke andre som har lese og skrivevansker, og dermed et skjult handicap. Jeg og andre med denne utfordringer kjemper en kamp hver dag, med å få med seg tekst, med å skrive.
Så kjære alle der ute i den vide verden, jeg vet at jeg ikke skal ta det personlig (selv om jeg gjør det noen ganger likevel). Jeg er så heldig å ha gått på Unique Minde kurs (Nysgjerrig trykk HER), og har klart å jobbe bort mye av min angst og frykt for dysleksien, og da forsvinner også mye av mine skrivefeil. For er man livrett for å dumme seg ut blir man ikke bedre, heller tvert i mot. Men mange er dessverre ikke så heldig som meg, så vær så snill å tenk deg om neste gang du kommentere noen eller harseler med hva andre har skrevet, de kan være akkurat det som tippe noen utfor kanten.
