Skoletannlegen!

Skoletannleger er noe mange har et ambivalente følelser for. Og jeg vil tørre å påstå at det ikke er en kjeft, som vokste opp samtidig med min bror og meg på Osterøy, som ikke har tannlegeskrekk.  Det var nok nokså vanlig den gangen at det var litt ymse. Oven har tatt pennen fatt å  med stor humor, gitt oss et tilbakeblitt. Kose dere og riktig god helg 😁

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Skoletannlegen var min barndoms store skrekk.
For når innkallelsen kom, ville jeg helst bare rømme vekk.
Ja, gjemme meg inne i en krok, helt alene,
for jeg var stram som en felestreng, i hver en muskel og sene.

Tannlegen holdt til like ved skolen, hvor jeg gikk.
Men, noen forvarsel om timen, vi aldri fikk.
Det stod bare plutselig en i døren som sa,
at tannlegen ventet på meg og måtte med en gang dra.

Jeg kjente at blodet mitt, frøs til is
men kom meg på beina, på sett og vis.
Livredd for det som ventet der inne,
jeg skjulte krefter, forsøkte å finne.

Hjertet i brystet både hoppet og banket.
Imens jeg sakte og usikker mot tannlegen vanket.
Stegene var korte og seige som tjære,
når jeg nærmet meg stedet, jeg aller minst ønsket å være.

På venteværelset, klarte jeg ikke å sitte stille.
Jeg vandret rundt og tenkte, at dette går riktig så ille.
Når døren til tannlegen sakte gled opp,
så låste alt seg i min lille tynne og spede kropp.

I stolen, ble jeg sittende stiv som en staur
og blodet føltes som om det var fult av maur.
De løp inni kroppen, fra bunn til topp,
når tannlegen beordret meg, til å gape opp.

Å gape, var det siste jeg ønsket å gjøre,
når han jekken inn i kjeften på meg ville føre.
Ja, jekke opp munnen på min spede kropp,
som med alle bremsene på, bare nektet å gi opp.

Her er det hull og her er det hull.
Ja, her skal det bores, så ikke noe tull.
Bedøvelse?? Dere barn er jammen meg frekke.
Det bruker jeg knapt, når jeg tenner skal trekke.

Så derfor var skoletannlegen min barndoms store skrekk.
Når innkallelsen i dag kommer, så rømmer jeg ikke vekk.
Jeg gjemmer meg ikke lenger i en krok, helt alene.
Men, tannlege minner, sitter fortsatt i hver en muskel og sene.

Bilde og dikt av Ove Dyrstad.

Del gjerne innlegget med venner og familieLink til å følge denne bloggen på Blogvin finner du HER,   Link til å følge meg på facebook finner du HER Link til å følge meg på Instagram  er randistole HER