God mandag, med aldri så lite glimt av sol her i Bergen. Min lillebror Ove har tydeligvis også begynt å trekke på årene siden hode har begynt å komme igjennom håret.
Her kan du se innlegget der Mia øver til det store symesterskapet
Når et barn blir født til denne jord,
har det en manke som enten er liten eller stor.
Noen har krøller, imens andre har stritt
og fargen varierer fra mørkt til helt hvitt.
Både hår og farge, vil med tiden seg forandre.
Ja, spesielt hos menn, kan manken ofte vandre,
ved at håret siger nedover på hodet, noen tommer
og nå istedenfor, det ut gjennom ørene kommer.
Dette skaper en blank og skinnende måne,
som med bortfall av håret, en nå må skåne,
fra sol og regn, samt kulde og varme.
Men, dette har jo også sin egen sjarme.
Imens mannens hår siger og blir grått,
beholder kvinnen hårfargen så flott.
Ja, selv om de når en godt voksen alder,
så skaper ikke hårfargen noe rabalder.
Om håret er rødt, blondt, brunt eller svart,
betyr ikke dette noe, bare fargene forblir bevart.
Om en er femti, seksti, sytti, eller åtti,
er uten betydning, bare det ikke er noe grått i.
Det er en ting med oss mennesker og hår.
Vi blir aldri fornøyd med det håret vi får.
Har en krøller, så ønsker en det motsatte,
imens en med stritt hår, ikke dette kan fatte.
Ja, om en er født med eller uten hår på hodet
og om det er stritt, bølget, eller krøllet, kan jeg formode,
at alderen og hårets utvikling ikke lar seg stanse,
for til slutt så beror det hele, på en hårfin balanse.
Dikt av Ove Dyrstad
De blir jo mye kjøtt og kraft som ikke må kastes, da kan man lage feks. betasuppe . lapskaus eller man kan ha den til raspeballer og kålrotstappe
Del gjerne innlegget med familie og venner
