Speilet

Vi blir eldre hele tiden, men det er gjerne når man bikker det 60 at det går opp for oss hvor skjørt og uendelig kort livet et.  Da man var ung hadde man all verdens tid, og man hadde uendelig med tid, men så “PLUTSELIG”, BANG, så innser man at tiden holder på å løpe fra oss….. Med dette flotte og reflekterte dikte av Oven, ønsker jeg en riktig god helg.

Speilet er et bilde på selve livet,
som vinden, når den blåser mildt gjennom sivet.
Det spirer og gror og vokser seg stort.
Men, innser ikke at livet, går så altfor fort.

Det starter med et frø, som slår rot i grunnen
og kjemper seg frem mot lyset, fra bunnen.
Det sakte men sikkert mot lyset seg strekker
og blir sterkt nok til at det i vinden, ikke brekker.

Ungt og elastisk det i vinden seg bøyer
og uten problemer, det i leddene seg tøyer.
Det speiler seg i vannet og drømmer seg bort
og ønsker at det snart, blir voksent og stort.

Hva kan en nå som halvt voksen gjøre,
bortsett fra med strømmen, å la seg føre.
For, tiden går seint, men burde gått fort.
Som voksen, ville jeg fått så mye mer gjort.

Men, tiden går jevnt og står aldri stille
før en innser at livet som fersk, ikke var så ille.
Men, den tiden har dessverre nå gått over.
Noe som skjer, når en gjennom livet sitt sover.

Som voksen du plutselig våkner og ser,
at livet du ønsket, nå står bak deg og ler.
I speilbildet ser du nå kun et gammelt blikk,
med minner fra en tid, som så fort gjennom livet gikk.

Speilet var selve symbolet på livet,
som vinden, når den blåste fort gjennom sivet.
Det spirte og grodde og vokste seg stort,
før det til slutt visnet hen og sakte gikk bort.

Tekst og bilde av Ove Dyrstad

Del gjerne med venner og kjente.

Link til å følge denne bloggen på Blogvin finner du HER,   Link til å følge meg på facebook finner du HER Link til å følge meg på Instagram  er randistole